«The Last of Us»: Zombie-drama med mye på spill (2024)

---

4

TV-DRAMA

«The Last Of Us»

HBO Max, premiere 16. januar.

---

Spørsmålet om HBOs TV-dramatisering er like bra som det svært populære PlayStation-spillet det er basert på, det må nesten de som har spilt «The Last Of Us» svare på. For oss andre handler dette mer om hvor bra denne storsatsingen er som TV-serie. Dette er HBOs store attraksjon denne vinteren, så har spillhistorien klart overgangen til TV-drama?

«The Last of Us»: Bestselgeren på PlayStation

Siden spillet ble en enorm suksess i 2013 har det kommet en mengde av gode, dystre og skremmende dommedagsserier, med og uten horder av zombier lurende. De har alle handlet om hvordan mennesker og det menneskelige overlever klarer seg etter den store apokalypsen – enten det er pandemi, romvesener eller djevelen selv som er årsak.

[Finn en bra serie på AppleTV+]

I «The Last Of Us» handler det om Joel og Ellie som må ta seg levende gjennom et ødelagt USA for enhver pris, og passe seg for det styrende militærdiktaturs soldater, en farlig geriljabevegelse, grupper av plyndrere, vær og føreforhold, og ikke minst de farlige zombie-aktige skapningene.

Vi er i 2023, 20 år etter at en soppkultur begynte å ta over mennesker, gjorde dem til ville monstre som bet og drepte alle de kommer over. Det tok ikke lang tid før samfunnet kollapset.

Episk dommedagsserie

Joel, spilt av Pedro Pascal («The Mandalorian»), er en erfaren tøffing og smugler, preget av 20 harde år. Han påtar seg motvillig å ta med seg Ellie, en fjorten år gammel jente som agerer tøff, og som ikke er redd for å demonstrere at hun er det.

Hun er med andre ord en irriterende, utagerende fjortis, eplekjekk og usikker om hverandre. TV-versjonen av Ellie kommer sikkert til å bli diskutert av spillets fans, men hun spilles uansett veldig godt av 19-årige Bella Ramsey («Game of Thrones»).

[De beste seriene på Viaplay]

Det er hennes Ellie som gir serien menneskeligheten en serie i denne sjangeren trenger. Hun må tåle at Joel nekter å være farsfigur eller bare sånn generelt hyggelig. Tålmodig og imøtekommende er han definitivt ikke.

– Vi er ikke familie, du er bare last, konstaterer han når jenta prøver å bli kjent.

Det betyr ikke at han ikke er sitt voksen-ansvar bevisst, og det skjer så mye på en lang, farefull ferd at det er naturlig at det skapes bånd mellom de reisende etter hvert. Den ødelagte verden som omgir dem, blir en effektiv kontrast til den gode tonen mellom de to. Ellie forteller dårlige vitser, Joel lærer henne å skyte med rifle, og om 80-tallsmusikken han har det med å nynne på i søvne.

[Se Gro og Ap-ledelsen i TV-serien «Makta»]

«Take On Me» setter stemningen

De gamle slagerne blir brukt for å male stemninger om en svunnen tid, som Lotte Kestners såre, tankefulle coverversjoner av New Order og Depeche Mode. Her kommer også A-has «Take On Me» så episk som sangen aldri har vært framført før.

Ute på ferden sin får Ellie og Joel nye venner også, god mat og trygge steder å sove. For det finnes noen gode mennesker der ute fortsatt. Men det er i «The Last of Us», som i dommedagsserier flest. Det er når man våger å slapper av, og får en anelse av håp, at det kommer noen for å ta deg.

[Disse seriene burde du ha sett nå]

I den forstand er «The Last of Us» tro til sjangeren. Problemet er at serien kommer litt seint til zombie-festen. Siden spillet kom har eksempelvis «The Walking Dead» blitt en hel franchise, som har tynt det meste ut av vår iboende skrekk for å bli bitt av rabiate skapninger. På HBO Max ligger «Station Eleven», den mest fascinerende postapokalyptiske serien som er kommet de seinere år.

[Se en god serie på Netflix]

Vi har fått adrenalinkokende zombie-horror fra Sør-Korea, som Netflix-suksessen «All Of Us Are Dead» fra 2022. Den handler om en gruppe ungdommer som må overleve en zombie-invasjon på en videregående skole, og den lar deg knapt få puste ut mellom bittene.

Nakkehårseffekten er ikke like heftig i «The Last Of Us», som vil fortelle noe om menneskelig fellesskap og framtidshåp selv når verden har gått til helvete. Her dukker Nick Offerman opp som Bill, en dommedagsprepper som klarer seg godt på egen hånd, til han møter Frank og søt musikk oppstår. Deres historie er et rørende øyeblikk og et lys i alt det mørke.

Serien er spennende nok. Her er det mange nervepirrende og urovekkende sekvenser, men noen av dem er av sorten som fungerer bedre i et spill. Sekvensene forteller noe om forskjellen på TV-spill og ett TV-drama. Ett spill er spennende og gripende fordi det er du selv som sitter med kontrollene, og må klare å overleve en utfordrende for å komme videre.

[Se en god serie på HBO Max]

Som TV-seer er man passiv tilskuer, som blir sittende med en anelse om at dramatikken nok skal gå bra. Det er jo flere episoder igjen.

I så måte blir «The Last Of Us» en tidvis forutsigbar tur i ødelandet, og noe av en transportetappe.